To viktige ting som vinnerne av Kompani Lauritzen har lært oss om prestasjonspsykologi

Foto: Matti Bernitz

Kompani Lauritzen er topp underholdning. Men serien er også interessant for oss som liker psykologi! Dersom man studerer vinnerne av de to første sesongene, Øyvind “Vinni” Sauvik og Carl Martin Eggesbø, kan man se mennesker som ikke alltid stemmer overens med det stereotypiske bildet av “vinnerskaller”. Dermed utfordrer disse vinnerne noen myter om hvordan man blir best. Her er to lærepenger de ga oss:

1. Selv om du tenker at du vil gi opp (eller gjør som Vinni og annonserer det høyt og tydelig), så er du ikke ferdig.

Å ikke gi opp er det viktigste du gjør om du vil bli best. Eggesbø var svært opptatt av dette gjennom serien: “Det er noe jeg har gjentatt veldig mange ganger for meg selv, og også høyt, og det er at jeg ikke skulle gi opp…”, fortalte han i sitt seiersintervju til TV2.

Viljestyrke er utvilsomt noe man bør dyrke fram. I likhet med mange andre idrettspsykologer har jeg pleid å bruke Sport Mental Toughness Questionnaire (SMTQ) for å kartlegge utøveres mentale styrke. Dette spørreskjemaet inneholder flere ledd, og som respondent skal du indikere hvor enig du er med ulike påstander. Én av påstandene i skjemaet er jeg spesielt interessert i:

Jeg gir opp når ting blir vanskelig

Svært mange av kompanimedlemmene ville nok besvart denne påstanden med «helt enig», dersom de ble gitt spørreskjemaet på feil tidspunkt i serien. Selv har jeg pleid å anse dette som et varseltegn hos mine utøvere, et mulig faresignal om at utøveren kan «falle av lasset» i motgang. Og det kan ofte være riktig. Men ikke alltid.

En som sa han ville gi opp, men som ikke gjorde det, var Vinni. Midtveis i første sesong fikk han det som best kan beskrives som et raserianfall, nærmest et sammenbrudd, hvor han skjelte ut hele befalet etter noter og var tydelig på at han ville hjem.

Den videre historien viste imidlertid at man ikke har tapt før man fysisk gir opp (og faktisk drar hjem). Vinni klarte nemlig å hente seg inn igjen, og fullførte som kjent med stil. Fenrikene i Kompani Lauritzen skal ha honnør for at de ikke ga opp Vinni og sendte han hjem, til tross for utbruddet.

Så hva er lærepengen for deg som vil gi deg? Gi deg selv litt tid, gå i deg selv, ta en ny vurdering. Og hvis det er mulig: Fortsett å kjempe!

Og hva bør vi gjøre for andre, dersom vi møter noen som sier at de vil gi seg? Gjør som fenrikene: Gi de en sjanse til, men la det skje på hovedpersonens premisser. Gi gjerne noen innspill, men like viktig: gi den som strever litt pusterom. La vedkommende finne frem motivasjonen i eget indre, fremfor å pushe for mye.

Dessuten burde vi utvikle nye metoder for å kartlegge utøverens psyke, og ikke bare bruke spørreskjemaer. Hva et menneske sier, enten muntlig eller ved å krysse av i et skjema, er ikke en fasit. Observasjon av kroppsspråk og atferd (f.eks. konkrete valg) er interessante veier å gå, som alternative kartleggingsmetoder. Utvikling av slike metoder pågår heldigvis, både i militær og ikke minst idrettslig sammenheng.

Å tenke eller føle (eller si) at man vil gi opp, er altså ikke ensbetydende med at man må gjøre det. For selv om årets vinner, Eggesbø, sa at han var opptatt av å ikke gi opp, kunne også han fortelle at han vurderte å reise hjem underveis i Kompani Lauritzen. Det ble heldigvis bare med tanken, slik det gjerne gjør.

2. Du kan vinne uten å tenke positivt

Det stereotypiske bildet av “vinnere” - enten det er snakk om idrett eller realityprogram - er folk som går offensivt til verks i alle utfordringer. De stråler av positiv energi og gyver løs på enhver utfordring, fulle av selvtillit! Dette glansbildet klarte ikke vinnerne av Kompani Lauritzen å leve opp til.

“Det føles litt som vi er på brat camp - en sommerleir for drittunger”, meldte Eggesbø tidlig i sesong 1. Og før første fysiske test, 3000 meters løp, kunne han fortelle at han opplevde den beryktede “ettermiddagsdippen” - han var rett og slett litt trøtt... (Det hører med til historien at han vant denne testen). Men beviset på at man kan vinne til tross for negative tanker og følelser, ble enda tydeligere da Vinni vant.

I sesong én ga Espen O. Simonsen, fenrik og mental trener, kompaniet opplæring i hvordan man kan tenke under tøffe forhold. Ett element som ble stresset, var å ikke dyrke en negativ tankegang. “Tenk positivt” er, som vi alle vet, et velment råd på tunge dager.

Mot slutten av en lang marsj, i en episode med den passende tittelen “Viljestyrke, del 2”, kom Vinni med et bevis på at han ikke akkurat fulgte mentaltrenerens råd til punkt og prikke:

“Jeg gjør vel egentlig alt feil ifølge læreboka, for man skal jo
blokkere ut alle de negative tankene. Jeg drives av negative tanker
akkurat nå. Det er bare ren hat og vrede som dytter meg videre. Jeg
tenker bare sure negative tanker.”

Men Vinni vant jo. Så hva betyr det - er ikke negativitet helt ubrukelig likevel? En interessant mulighet, dersom vi skal tolke Vinnis påstand og prestasjon, er at det går an å bruke negative tanker og følelser til noe nyttig. Han fant energi i «hatet» han beskrev, og dette drev ham fremover! At ulike følelser (som f.eks. sinne) kan være produktivt dersom det brukes riktig, er det rikelig med forskning som tilsier. Mange topprestasjoner og kreative tanker har skjedd i vrede.

Så: føler du deg sinna? Bruk det. Er du nervøs i prestasjonsøyeblikket? Stå i det, og bruk energien til å gjøre det du skal.

En annen fordel med å ta følelser inn over seg, i tillegg til at det gir energi, er at det holder deg i nuet. Å være til stede, her og nå, er noe av det viktigste dersom du vil prestere under press. Følelser, som vi gjerne kjenner i kroppen vår, skjer her og nå. Og det er i nåtid vårt fokus bør ligge. Dette var også noe Eggesbø stresset gjentatte ganger, som del av “Vinneroppskriften”.

Kort oppsummert bør vi ha rom for mer enn bare tanker og følelser - og mennesker - som er positive hele tiden. Ting kan snu fort. Og hva vi velger å gjøre, i nuet og på veien videre, kan være vel så viktig som det som foregår på innsiden i våre tanker og følelser.