La oss hylle de defensive prestasjonene –

for barna og for oss selv!

I idrett virker offensive prestasjoner mer populære enn defensive. Mål og spektakulære driblinger er det som later til å motta mest fokus og hyllest. Det er også kulere å late som om man er Lionel Messi når man spiller fotball på løkka, sammenlignet med Gerard Piqué (som er en forsvarsspiller i samme klubb som Messi, i tilfelle noen lurte). Dette mener jeg er forståelig, men også litt synd. Og jeg tror nettopp det at vårt fokus og hyllest kan ha noe med saken å gjøre. I denne artikkelen vil jeg først gi et eksempel på det jeg mener er en uheldig mangel på defensiv hyllest. Deretter vil jeg oppgi noen grunner til at jeg mener at dette er uheldig. 

Lørdag kveld, den 20. januar 2018, spilte Manchester City en hjemmekamp mot Newcastle United i Premier League, en av verdens beste fotballigaer. City var storfavoritter med sitt stjernespekkede lag, bestående av offensive spillere med navn som er å finne bakpå ryggen til mange små gutter og jenter som liker fotball. De vant også 3-1. Det som hører med til historien er at Newcastle hang med i kampen svært lenge. I perioder lå de bare under med et mål, og de skapte muligheter som kunne gitt de poeng dersom de hadde vært mer effektive. Denne muligheten for poeng skal de imidlertid takke sine defensive spillere for. Hadde det ikke vært for dem, hadde kampen nemlig vært avgjort før disse mulighetene oppsto. Keeperen deres, Darlow, vartet opp med flere redninger, og en av forsvarsspillerne deres klarte på heroisk vis å avverge skåring med en takling i siste liten foran City-spissen Agüero. Men, etter at Citys Leroy Sané senere hadde driblet av nærmest halve Newcastle-laget og servert nevnte Agüero, ble kampen punktert med 3-1. Kasper Wikestad – TV2s kommentator som generelt gjør en meget god jobb, etter min mening – illustrerte det jeg mener jeg er problemet med hyllesten i dagens idrett.

Jeg lot merke til at de defensive prestasjonene mottok forbausende lite ros fra nevnte Wikestad. Ordet ”marginer” ble nevnt ved flere anledninger da keeper Darlow maktet å avverge skåring. I det 71. minutt gjorde Newcastle-keeperen det som jeg vil beskrive som en fantastisk redning. Wikestad ga en kort og positiv kommentar, men han la også til at Darlow hadde marginene med seg, ettersom ballen traff stolpen etter å ha blitt reddet. Her vil jeg stoppe opp og spørre: Gjør dette stolpetreffet redningen mindre fantastisk? Det er ikke bare Wikestad som lot hyllesten utebli: På VG Live kan man lese at ”Darlow er så vidt med på notene” ved denne feberredningen. Ofte kan man faktisk høre mer ros om angrepsspillerens mislykkede forsøk enn om den påfølgende defensive blokkeringen. I den samme, andre omgangen avverget en forsvarsspiller som nevnt en opplagt skåring ved å takle unna ballen foran Agüero. Dette kan jeg knapt huske å høre noen som helst hyllest om. Det finnes så enormt mye man kan rose ved den sistnevnte handlingen – alt fra det sugende løpet hjem til egen femmeter til den velplasserte taklingen. Når Sané driblet Newcastle-spillerne senere i omgangen skrek Wikestad av full hals, og rosen tok ikke slutt med det første.

Bare så det er sagt: Jeg elsker dribling og offensive prestasjoner like mye som de fleste. Og jeg var vel selv en ”driblefant” da jeg var en ung og håpefull fotballspiller. Det er med andre ord ikke hyllesten av de offensive prestasjonene jeg har problemer med. Jeg savner bare det samme for de defensive bragdene. Jeg mener undervekten av defensiv hyllest er uheldig av flere årsaker, ikke minst på grunn av barna som driver med idrett.

Hvordan angår dette barna? Jo, fordi barna driver med fotball og andre idretter der noen må være forsvarsspillere til sine tider. I fotball er ofte nærmere halvparten av spillerne i roller som innebærer hovedvekt av defensivt ansvar, for eksempel en keeper og fire forsvarsspillere. Dette er erfaringsmessig langt mindre populære posisjoner enn de offensive, som for eksempel en spiss i fotball. Dersom defensive prestasjoner synliggjøres og hylles i større grad, som for eksempel av kommentatorer, tror jeg det blir morsommere å spille i forsvar på fotballbanen.

En av mine store helter i Manchester United er forsvarsspilleren Nemanja Vidic. I sin selvbiografi skriver den tidligere treneren hans, sir Alex Ferguson følgende:  ”Hvor mange midtstoppere kan du komme på, som faktisk liker å forsvare? Vidic likte det. Han elsket utfordringen av å bare kaste seg inn i det." Ferguson indikerer her at ikke alle liker å forsvare, men at Vidic var en type som gjorde det. Bidro dette også til at Vidic ble en bedre forsvarsspiller? Jeg tror det. Apropos ferdighetsutvikling har Norges Fotballforbund publisert informasjon om hva de søker i norske forsvarsspillere. Et av ordene likte jeg særlig godt: De søker spillere som forsvarer eget mål med stolthet. Men hvor enkelt er det å forsvare med stolthet, dersom det ikke blir ansett som gøy å spille i forsvar fra barnsben av? Hvor enkelt er det å få mange til å synes at forsvarsspill er gøy, så lenge det ikke verdsettes? Kan det også tenkes at det blir mer fristende å spille i forsvar eller ta det tunge returløpet hjem for å forsvare eget mål, dersom kommentatorer, trenere og foreldre er flinke til å verdsette dette gjennom hyllest og ros?

Så til oss voksne, som ikke spiller fotball, men som liker å se på: Hvorfor bør vi bli mer oppmerksomme på forsvarsspillets bragder, for vår egen del? Jo, fordi det vil gjøre det morsommere å se på fotball. Dersom man kun verdsetter de offensive prestasjonene utelater man halve idrettsgleden. Dersom man retter egen oppmerksomhet mot forsvarsspillerne som leser spillet, setter inn de susende taklingene eller setter det gode presset, ja da har man plutselig mer enn bare mål å glede seg over. Selv en sjansefattig 0-0-kamp kan ha sine høydepunkter. 

Avslutningsvis vil jeg påstå at mangel på defensiv hyllest er relevant i andre idretter også. Selv har jeg mest erfaring fra volleyball. Også i den idretten blir offensive prestasjoner, som harde angrep (smash), mer verdsatt enn godt forsvarsspill. Også her er mange spillere gode i angrep, men dårlige, eller regelrett elendige, til å spille i forsvar. Igjen tror jeg noe av nøkkelen til å både ha det morsommere og bli en bedre forsvarsspiller kan være å bli glad i å spille forsvar. Jeg husker fremdeles å bli påvirket av et sitat jeg hørte som en ung spiller: ”Alle gode spillere liker å spille forsvar”. Hvem som sa dette husker jeg ikke. Men jeg tror sitatet bidro til større spilleglede og utvikling av mine forsvarsferdigheter. Det hjalp meg dessuten å ha trenere som verdsatte godt forsvarsspill og gjorde meg oppmerksom på godt forsvarsspill hos andre.

En foreslått løsning på problemene jeg har tatt opp er enkel: La oss hylle de defensive prestasjonene! Det tror jeg vil gagne idrettsinteresserte både i topp og bredde, samt på tribunen.