Fremtidige toppidrettsutøvere eller barns trivsel – må vi velge?

                                                                                   Av Henrik Herrebrøden, Idrettspsykolog                                                                                                                  24. oktober, 2016                             

Nylig slo Per Joar Hansen, tidligere Rosenborg-trener, full alarm om situasjonen i norsk barne- og ungdomsfotball. «Perry» ønsker bedre spillerutvikling fra et tidlig aldersstadium, slik at vi kan få frem flere spillere på toppnivå. I kjølvannet av slik oppmuntring til satsing på barn og unge, er reaksjonen ofte todelt. Mange støtter synet om at satsingen må profesjonaliseres dersom Norge skal hevde seg internasjonalt. Samtidig melder foreldre sin bekymring om at dette vil gå på bekostning av andre verdier, som lagånd og trivsel blant barna.

Ofte kan uttalelser fra trenere bidra til et slikt skille. Eksempelvis uttalte «Perry» til Aftenposten: «Vi har det bra, vi koser oss, vi har det trivelig. Men hvor viktig er det for oss å skape gode fotballspillere?». Det later til at vi må velge: Skal vi utvikle topputøvere eller skal barna trives? Men er det virkelig slik at en det ene må gå på bekostning av det andre?

Selv vil jeg påstå det motsatte, og spørre: Kan barn bli flinke uten å trives? I denne forbindelse kan det være interessant å se nærmere på kjennetegn blant de som blir aller best. En av holdningene som går igjen blant eliteutøvere, er dedikasjon. Utøvere på høyeste nivå er oftest dedikerte – de har en sterk motivasjon og opplever treningshverdagen som meningsfull. Oppnår de en slik dedikasjon uten å trives?

Som idrettspsykolog snakker jeg jevnlig med topputøvere som konkurrerer internasjonalt. De aller fleste rapporterer om svært god trivsel. Mange av disse utøverne nevner også et godt miljø og trivsel på aldersbestemt nivå som sentrale suksessfaktorer i deres utvikling. Prestasjoner og resultater som ung utøver, har derimot ofte vist seg å være en dårlig pekepinn på hvem som vil nå langt.

Å diskutere hvordan fotballøkter eller øvrige idrettstreninger kan ivareta både barns personlige og sportslige utvikling, er etter min mening en mye mer interessant diskusjon. Jeg er nemlig enig med «Perry» om at mye kan gjøres bedre. Eksempelvis støtter jeg Andreas Alm og Johan Fallby, forfattere av boken «Se på spillet!». Her påpekes det at svenske, og antakeligvis norske, fotballtreninger har for lite fokus på det som kjennetegner mange av verdens beste spillere: spilleforståelse og samhandlingsevner. Barna oppdras til å være «ballkikkere», skriver de, og de dribler fremfor å se etter medspillerne. Dette kan anses som mer enn et fotballproblem – barna oppdras til å være egenrådige på banen! Et større fokus på samhandling kan være med på å utvikle barns sosiale så vel som fotballspesifikke ferdigheter, samt sørge for at flere av barna på laget kan trives og føle seg involvert i spillet.

Med andre ord: en forbedring kan medføre «pose og sekk», sportslig utvikling og trivsel! Å se forbi motsetningene og etterlyse flere slike forbedringer vil, etter min mening, være å ta debatten om god barneidrett i riktig retning.