«Jeg sliter med å presse meg når jeg er sliten», forteller skøyteløperen Lisa. «Jeg faller ofte fra mot slutten av løpene. Når melkesyren kommer, blir jeg litt motløs. Jeg merker også at teknikken blir mye dårligere, og at jeg går saktere på skøyter når jeg er sliten, sammenlignet med mange av de jeg trener med.»

Det å takle melkesyre og det å være sliten, er en kjent utfordring for de fleste som har drevet med fysisk aktivitet. Samtidig er dette spesielt viktig for Lisa, som har valgt å konkurrere i en idrett der de fysiske kravene er enorme. Jeg undres om det alltid er slik at hun takler det å være sliten på en dårlig måte.

«Nei, det kan gå bra i noen mesterskap.», forteller hun. «Eller dersom jeg har noen som gir meg «peptalk» underveis i treningen, som for eksempel treneren eller ei lagvenninne.»

Det viser seg at Lisa har dratt nytte av ytre motivasjonsfaktorer for å takle å være sliten. Når disse faktorene – konkurranse eller andres oppmuntringer – forsvinner, har hun større problemer. Dette høres ut som et stort problem, ettersom en stor del av hennes hverdag består av individuell trening. Hun er enig i at hun ikke bare bør være avhengig av å bli motivert utenfra.

«Jeg har virkelig lyst til å bli bedre til å takle tung fysisk belastning. Det er bare det at jeg aldri har likt å være sliten. Særlig misliker jeg melkesyre – det har jeg alltid gjort».

Jeg blir noe forundret når jeg hører dette. Er ikke det å være sliten og melkesyre en stor del av det å være skøyteløper? Hvordan har Lisa klart å bli en dyktig skøyteløper, når hun alltid har hatt et negativt forhold til det å være sliten?

Det viser seg at Lisa har greid å kompensere ved å ha god teknikk, og samtidig en god fysisk kapasitet som har medført at hun sjeldnere har måttet presse seg enn konkurrentene. Dette, kombinert med «peptalks» og konkurranseinstinkt, bidro til at hun oppnådde glimrende resultater som junior. I de senere årene, når hun har gått over til seniorklassen, har hun imidlertid følt at hun ikke lenger har et like stort teknisk og fysisk overtak på konkurrentene. Med andre ord: plutselig må hun presse seg mer enn tidligere, både på trening og i konkurranse. Dette synes hun altså er utfordrende.

Lisa har alltid fått god fysisk oppfølging, men hun har tenkt lite over det mentale ved det å være sliten. Hun virker nølende når jeg spør: Hva tenker du når du blir sliten? Hva sier du til deg selv når melkesyren kommer? Etter en stund svarer hun: «Jeg vet ikke».

Lisa sier seg villig til å gjennomføre en fysisk øvelse for å finne ut av dette. Jeg ber henne reise seg opp fra stolen sin. For å tvinge frem litt melkesyre, ber jeg henne stå med litt over 90 graders bøy i kneleddet, og holde posisjonen i en sittestilling. Det «fine» med slike statiske treningsøvelser, er at melkesyren kommer raskt. Dette skjer fordi oksygenet ikke slipper til like enkelt i musklene, sammenlignet med dynamiske øvelser. Dermed kan Lisa få god anledning til å kjenne på melkesyren og det å være sliten i lårene. Samtidig ber jeg henne legge merke til hennes «indre samtale», det hun sier til seg selv. Jeg ser på ansiktsuttrykket hennes at hun har hatt det bedre.

Etter et par minutter med denne øvelsen, gir jeg Lisa tillatelse til å reise seg opp, og deretter sette seg i stolen. Jeg undrer spent om hva hun sa til seg selv underveis.

«Det gikk greit i starten. Men når melkesyren kom, begynte jeg å tenke at «dette er vondt», og «hvorfor må jeg gjøre dette?». Mot slutten tenkte jeg «kan jeg ikke bare gi meg nå?». Det er i grunnen mye av det samme som jeg tenker når jeg er sliten på skøytetreninger.»

Det viser seg at Lisas hode blir fylt med negative tanker når melkesyren dukker opp. Derfor spør jeg: Hva har du egentlig imot melkesyre?

«Det er jo ikke noe behagelig!», svarer Lisa kontant. «Og så føler jeg at den er et tegn på at man må roe ned – kroppens måte å signalisere at den har fått nok, eller noe slikt.».

Jeg fortsetter å stille Lisa spørsmål om melkesyre. Hva vet hun egentlig om melkesyre? Vet hun hvorfor vi har det? Hun svarer nei – hun vet faktisk svært lite om melkesyre, bare at hun ikke liker den og tolker den som noe negativt.

Som idrettspsykolog er ikke melkesyre mitt fremste ekspertisefelt. Men basert på mine tidligere studier i idrettsvitenskap, samt lesning om temaet, vet jeg litt om melkesyre. Det første jeg forteller Lisa, er at melkesyre er et organisk stoff som produseres i kroppen vår. En viktig funksjon ved melkesyre, er at den er involvert i energiforbrenningen når musklene ikke får nok oksygen ved høy intensitet. Med andre ord: melkesyren er med på å gi energi når skøyteløpere trenger den som mest! Melkesyren er en viktig grunn til at Lisa faktisk ikke trenger å stoppe opp mot slutten av skøyteløp.

Dette var ny informasjon for Lisa. Hun synes det var interessant. Hun lurer likevel på hvordan hun kan endre sitt syn på melkesyre og det å være sliten i det daglige treningsarbeidet. Vi blir enige om at hun kan bli mer bevisst på det hun sier til seg selv når melkesyren kommer.

Lisa sier seg villig til å ta en ny test med 90 graders bøy i knærne. Men før hun går i gang, forteller jeg en historie om en idrettsutøver som heter Egil Søby. Lisa hadde ikke hørt om han, til tross for at han ble olympisk mester. Egils idrett var padling, som på lik linje med skøyteløp stiller store krav til det å tåle melkesyre. Da Egil var en ung og lovende padler, hadde han samme utfordring som Lisa – han håndterte ikke melkesyre så godt som han ønsket. Dette bestemte han seg for å gjøre noe med, og han ville forsøke å endre sin tolkning av melkesyre. Derfor lagde han seg et slagord. Slagordet lød: «Smerte er gøy, det er masse på lager». Han forsøkte å fokusere på det faktum at det alltid finnes mer krefter på lager, selv om melkesyren kan være smertefull. Han ville lære seg å like melkesyren, og ha det litt gøy med den.

Lisa ler litt når hun hører dette slagordet. Det kan jeg forstå. Men dette slagordet ga til slutt Egil stor inspirasjon og hjelp til å utnytte sin fysiske kapasitet. Egil begynte faktisk, etter en tid med øving, å like melkesyre. Han begynte å mestre det å være sliten – det ga han gode følelser.

Jeg ber Lisa pønske ut et lignende slagord – eller i det minste være litt bevisst på hva hun sier til seg selv når hun er sliten. Når hun nå skal teste en ny runde med 90 graders statisk knebøy, gir jeg henne tillatelse til å låne Egil Søbys slagord om hun vil: «Smerte er gøy, det er masse på lager».

Etter nok en to minutters test, spør jeg Lisa om hvordan hun tenkte. Hun hadde forsøkt å bruke Egils slagord. Det hadde føltes litt rart å si slikt til seg selv. Men samtidig likte hun det. Av og til glemte hun seg bort, og gikk tilbake til «gamle synder» og negativt selvsnakk. Men da klarte hun i det minste å legge merke til det. Hun hadde faktisk også tatt seg selv i å tenke over melkesyrens positive egenskaper, som hun nettopp hadde lært om. En ting hun sa til seg selv flere ganger, var: «Dette gir energi – jeg kan fortsette».

Jeg oppmuntrer Lisa til fortsatt eksperimentering med bruk av dette slagordet, eller tilsvarende offensiv indre dialog, i tiden fremover.  

Skildringen er inspirert av Egil Søbys historie fra egen karriere. Mer om han og mental trening finner du i boken hans: Det Sitter Mellom Ørene. Larvik: Preutz Grafisk AS (2002).

Mer om melkesyre finner man i disse kildene:

Magulas, M. M. (2015). Melkesyre og melkesyreterskel. Hentet fra: http://www.trening.no/helse/melkesyre-og-melkesyreterskel/

Victor, R. G., Bertocci, L. A., Pryor, S. L. & Nunnally, R. L. (1988). Sympathetic nerve discharge is coupled to muscle cell pH during exercise in humans. Journal of Clinical Investigation, 82(4), 1301-1305.

Til informasjon: Dette er en fiktiv skildring, og ikke basert på virkelige enkeltpersoner. Effekt av rådgivning og tiltak kan variere mellom personer. Dersom noen ønsker å bruke eller dele innhold på denne siden, vennligst ta kontakt.