Jons utfordring

Jon tar kontakt og sier han sliter med negative tanker under konkurranser.

«Jeg kan være fokusert og begynne bra, men så kommer de negative tankene.»

Jeg blir interessert i hva Jon mener med «tankene». Hva er det som er negativt inne i hodet hans når han konkurrerer?

«Det er to ting», forteller han. «For det første, en negativ indre stemme. Den sier slikt som ‘dette går ikke’, eller ‘nå bommer du’. For det andre dukker negative bilder opp. Plutselig kan jeg visualisere at jeg bommer, eller dummer meg ut».

For meg høres det ut som at disse tankene er til bry for Jon. Men før jeg kommer med noen mening om hans tanker, lurer jeg på hva det er som plager han mest med de negative ordene og bildene han opplever i eget hode.

«De plager meg fordi jeg ikke vil de skal være der. Jeg har hørt at man må tenke positivt, og at man må være hundre prosent fokusert på det man driver med for å prestere. Og jeg prøver å ‘jage de vonde tankene vekk’. Men det er nesten slik at jo mer jeg forsøker å få de vekk, jo sterkere blir de.»

Jeg forsøker å uttrykke min forståelse for Jons frustrasjon. Det høres ut som tankene er til bry for han, og at idretten av og til kan være et ork. Det kan nesten virke som om han kjemper to kamper: én på idrettsarenaen, og én i eget hode.

Av det Jon sa, blir jeg mest interessert i en ting – at man må være hundre prosent fokusert og positiv for at man skal kunne prestere. Er det sant? Er det i det hele tatt mulig å være hundre prosent fokusert og positiv? Jeg lurer på om Jon er villig til å gå gjennom en øvelse for å teste dette. Det er han villig til.

Jeg gir Jon en svært enkel oppgave som skal vare i to minutter. De neste to minuttene skal han lukke øynene og kun fokusere på en ting: hans egen pust. Han skal følge med på hvordan luften går inn og ut av nesen, mens han sitter i stolen og slapper av. Vi blir enige om at dette er en enklere oppgave enn den han møter på idrettsbanen. Hvis han ikke greier å fokusere hundre prosent på pusten sin i to minutter, hvordan skal han da klare å fokusere hundre prosent på idretten i en hel konkurranse?

Etter to minutter ber jeg Jon åpne øynene. Så spør jeg: kan du, med hånden på hjertet, si at du ikke tenkte eller fokuserte på noe annet enn pusten din, i disse to minuttene? Jon ser ned i bakken, og svarer skuffet: «nei». Det viser seg at han begynte bra, men det gikk ikke mange sekunder før tankene var helt andre steder enn på pusten. Og noen av disse tankene var negative! Midtveis begynte han å si til seg selv at han var dårlig til å fokusere, som ikke engang greide å holde fokus på pusten sin. Han opplevde også bilder av hva han skulle gjøre senere den dagen, mens han satt med lukkede øyne. Men på samme måte som under konkurranser, forsvant ikke tankene når han prøvde intenst å få de vekk og bare fokusere på pusten.

Jeg trøster Jon og forteller han at jeg har gitt haugevis av idrettsutøvere samme test. Hvor mange har klart å bare være oppmerksom på pusten sin? Svaret er null. Jon blir litt gladere når han får høre dette.

Uten at jeg trenger å fortelle han det, virker det som om Jon har forstått noe av poenget med øvelsen. Han innser at det ikke er realistisk å holde et «hundre prosent fokus» – ikke en gang i to minutter, og i alle fall ikke under en hel idrettskonkurranse. Tanker er faktisk ikke så enkle å kontrollere. Vi kan ofte påvirke egne tanker, og være med på å bestemme hva vi fokuserer på. Men det vil som regel dukke opp haugevis av rare tanker i løpet av en dag. Dermed blir heller spørsmålet: hvordan kan Jon forholde seg til tanker som dukker opp når han konkurrerer?

Jeg ber Jon gjennomføre samme øvelse som tidligere, ved å fokusere på pusten sin. Men denne gang skal han gjøre det i fem minutter, og ikke to. Og den viktigste forskjellen fra forrige øvelse, er at jeg nå ber han om å bare la de irrelevante og negative tankene være der. I stedet for å prøve å unngå de eller jage de vekk, ber jeg han om å bare akseptere at de er der. Jeg ber han også om å akseptere at han mister fokus på pusten av og til, og foreslår at han da styrer oppmerksomheten tilbake på pusten når han merker det.

Etter fem minutter spør jeg Jon om hvordan han opplevde øvelsen denne gangen. Han forteller at han heller ikke denne gangen klarte å utelukkende holde oppmerksomheten på pusten. Men han forteller også at han synes det var interessant å bare legge merke til tankene som dukket opp, og la de være der, i stedet for å jage de vekk. Jeg undrer om han ikke ble plaget av disse tankene, slik han sier at han ble tidligere. Jon sier at han ikke ble direkte glad når de dukket opp, men han ble faktisk overrasket og litt lettet over å ikke måtte gjøre noe med dem. Og etter hvert som øvelsen pågikk, følte han at han greide å legge merke til de gangene oppmerksomheten forsvant vekk fra pusten. Mot slutten ble han stadig mer bevisst på dette, og han greide å vende tilbake til pusten ved flere anledninger.

Til slutt diskuterer vi hvordan denne øvelsen er relevant for idrettsutøvere. Det er nemlig ikke slik at fokuset må være hundre prosent på idretten for å prestere bra. Vi diskuterer noen eksempler fra Jons konkurranser. Han kommer faktisk på tilfeller der han presterte bra, til tross for at han av og til begynte å tenke på publikum, familien eller helt irrelevante ting underveis. Mange ganger har han til og med prestert bra selv om negative tanker dukket opp. Det kan faktisk virke som om Jon kan prestere bra selv om fokuset hans av og til havner på distraksjoner, og selv om negative tanker legges merke til. For uansett hvilke tanker som måtte dukke opp, så trenger de ikke nødvendigvis å ødelegge for han. Og han kan alltids styre oppmerksomheten tilbake på idretten om han vil.

Jons problem har nok ikke vært mangel på hundre prosent fokus og positive tanker. Noe av det som har gjort idrett vanskelig og slitsomt for Jon, er hvordan han har forholdt seg til tanker. Og vi blir enige om at hans forhold til tanker kan være verdt å arbeide med i tiden fremover. Han ønsker å fortsette med oppmerksomhetsøvelsen jeg ga han. Samtidig vil han bli flinkere til å akseptere sine tanker, og øve seg i å styre sin oppmerksomhet. 

For mer om oppmerksomhet, se følgende kilder:

Beilock, S. (2010). Choke: What the secrets of the brain reveal about getting it right when you have to. New York, NY: Simon and Schuster.  

Meland, A. (2014). Stillhetens råskap: Mindfulness for å prestere på topp. Oslo: Cappelen Damm

Teasdale, J., Moore, R. G., Hayhurst, H., Pope, M., Wiliams, S. & Segal, Z. V. (2002). Metacognitive awareness and prevention of relapse in depression: empirical evidence. Journal of Consulting & Clinical Psychology, 70(2), 275-287.

Til informasjon: Dette er en fiktiv skildring, og ikke basert på virkelige enkeltpersoner. Effekt av rådgivning og tiltak kan variere mellom personer. Dersom noen ønsker å bruke eller dele innhold på denne siden, vennligst ta kontakt.