Jennys utfordring

Håndballspilleren Jenny tar kontakt og sier hun har problemer med å takle feil hun gjør.

«Jeg kan ofte starte kampene svært bra. Men så bommer jeg på et skudd eller to, og da endres alt», sier hun.

Jeg blir interessert i hvordan Jenny reagerer når hun feiler. Nærmere bestemt vil jeg gjerne høre mer om hva hun tenker, føler og gjør etter et bomskudd.

«Jeg føler meg ofte usikker og mindre trygg på meg selv etter en bom», forteller hun. «Jeg kan tenke at jeg er en dårlig spiller, siden jeg skyter så dårlig. Og når jeg får ballen igjen, blir jeg ofte nølende og passiv - helst spiller jeg bare en enkel pasning til en medspiller, og unngår å skyte igjen.».

Først forsøker jeg å vise forståelse for Jennys måte å reagere på. Ingen idrettsutøvere liker å gjøre feil! Likevel kan man ikke unngå å gjøre feil. Kunsten blir derfor å spille med selvtillit til tross for at man ikke er feilfri. For Jennys utvikling er det dessuten svært uheldig om hun slutter å skyte etter å ha gjort feil. For å utvikle seg må man tørre å ta sjanser og forsøke. Dette er hun fullstendig klar over selv. Vi blir enige om å arbeide med hennes holdninger og tanker knyttet til det å feile.

Det første jeg forsøker å vektlegge, er at feil er en del av spillet. Alle utøvere feiler, selv de beste i verden. For å illustrere dette, ber jeg Jenny tenke på en internasjonal håndballkamp på høyt nivå, og spørre seg selv: gjorde lagenes beste spillere feil i disse kampene? Svaret er naturligvis ja – selv spilleren som ble kåret til banens beste gjorde mange feil. Jenny synes det er interessant å tenke over dette. «Hva skulle skje om de reagerte som meg, ved feil de gjorde», undrer hun, mens hun tenker på hvordan stjernespillerne fortsetter å forsøke, til tross for at de har feilet.

Videre utfordrer jeg Jennys tankemønster etter feil. Er det virkelig sant at hun er en dårlig spiller, fordi hun bommer? Basert på vår samtale om at selv verdens beste spillere bommer, blir vi enige om at svaret er «nei». Jenny føler likevel et stort press når hun skyter, og at alt annet enn en scoring er en fiasko. Hun sier at hun tenker mye over konsekvensene, og det eneste hun vil er å skåre mål når hun mottar ballen. Og hvis hun ikke scorer, regner hun det som en dårlig prestasjon. Jeg undrer om det virkelig er sant, at skuddet hennes nødvendigvis er dårlig bare fordi hun ikke skårer: «kan det ikke være andre grunner til at det ikke blir mål, enn at det bare var et dårlig skudd?». Jenny tenker seg om, og svarer «jo, det kan jo hende at keeperen gjør en fantastisk redning, og at det ikke blir mål selv om skuddet mitt er godt. Ellers kan forsvaret gjøre en god handling, og stoppe et ellers bra skuddforsøk. Eller man kan rett og slett være uheldig, og treffe stolpe ut, i stedet for stolpe inn.»

Etter en stund kommer vi frem til at hvorvidt Jenny scorer eller ikke, avhenger av mer enn bare henne. Med andre ord: hun har ikke hundre prosent kontroll over konsekvensene av et skudd. Vi gjennomfører en «kontrollanalyse», med ting hun kan kontrollere, og ting hun ikke kan kontrollere. Jeg forteller Jenny at hun kan skal slippe å ta ansvar for alle tingene hun ikke kan gjøre noe med. Hun trenger heller ikke bekymre seg for konsekvensene, og om det blir scoring eller ei. Det virker mer fornuftig å fokusere på hennes arbeidsoppgaver, som hun har større kontroll over. Dette synes hun er befriende.

Så spør jeg: «er det noe positivt, ved det å gjøre feil»? Først blir Jenny forundret av spørsmålet. Men etter å ha tenkt seg om svarer hun: «ja – man kan lære av det». Hun kommer på flere tilfeller der hun har lært av feil hun har gjort. Antakeligvis har hun blitt den dyktige håndballspilleren hun er fordi hun har forsøkt og feilet. Dermed blir vi enige om at det finnes et vinn-vinn-aspekt ved et skuddforsøk: lykkes hun er det jo selvfølgelig positivt – feiler hun kan hun lære av det. Jeg ber henne huske å tenke på dette. I stedet for å klandre seg selv og tenke over hvor dårlig et skuddforsøk var, kan hun velge å lære av det.

Tidligere har feil stjålet mye av fokuset til Jenny – ikke bare like etter feilen, men også i lang tid etterpå. Vi lager derfor en «rutine», med tiltak hun kan gjøre etter at hun har bommet. Vi setter en tidsgrense på 3 sekunder, der hun får lov til å reagere negativt, men også forsøker å tenke over hva hun kan lære samt hva som eventuelt kan gjøres bedre neste gang. Deretter ønsker hun å rette fokuset mot det som skjer på banen, akkurat her og nå, med en positiv innstilling. Hun forteller meg at hun pleier å drive egentrening med en venninne i helgene. Sammen kan de trene med øvelser der hun feiler, og få støtte og hjelp til å huske på sitt nye tankemønster og sin nye rutine.

Jenny forlater kontoret med en mer positiv innstilling til det å feile, og hun gleder seg til å utvikle seg i tiden som kommer.

For mer om rutiner, se følgende kilde:

Kirschenbaum, D. S., Owens, D. & O'Connor, E. A. (1998). Smart golf: Preliminary evaluation of a simple, yet comprehensive, approach to improving and scoring the mental game. Sport Psychologist, 12, 271-282.

Til informasjon: Dette er en fiktiv skildring, og ikke basert på virkelige enkeltpersoner. Effekt av rådgivning og tiltak kan variere mellom personer. Dersom noen ønsker å bruke eller dele innhold på denne siden, vennligst ta kontakt.